MINNEORD
Så er vi her samlet for å ta avskjed med Karin Patock som døde på Gast- und Krankenhaus i en alder av 73 år. Hun måtte gi tapt for kreften.
Karin Irene ble født den 19. november 1948 hjemme i Focksweg, in Hamburg-Finkenwerden,. Her bodde hun i 3 år sammen med sin mor Else Marie, far Kurt og sin yngre søster Barbro-Charlott.
I 1951 flyttet de til Nordmeerstrasse hvor hun snart viste sitt kommende talent som skredder. Med begeistring kuttet hun lakenet i stykke for å sy noe til sin yngre søster. Dessverre ble det ikke noe av det, da foreldrene kom for tidlig inn og stoppet det hele.
Karin var et rolig barn og passet på den litt uværne, yngre søsteren sin. I 1955 flyttet familien til Hamburg-Eimsbüttel og Karin fortsatte sin skolegang i Kielortalle. I 1956 kom da den yngste søsteren, Solveig, til verden. Her kom hennes omsorg for andre enda tydeligere frem. Hun sa aldri nei til å passe den lille søsteren.
I 1960 flyttet familien ut av Hamburg og til Ahrensburg. Karin fortsatte sin skolegang først i Ahrensburg og så videre i Bagteheide. Ditt syklet hun i all slags vær både vår, sommer, høst og vinter.
Hun elsket å sykle og holdt på med det hele sitt liv inntil hun ble for syk til det.
Nesten hver sommer når skoleferien startet ble bilen pakket og familien startet reisen nordover. Målet var mors hjemsted - Narvik. Familien bodde hos slekt i Narvik eller ute på hytta på Seines inntil vi fikk vår egen hytte på Trældal.
Med 17 traff hun sin Ulrich (Ulli) Patock og i sommer 1972 giftet de seg. Sammen fikk de
sønnen, Stefan Lars. Karin var da ferdig utdannet skredder og motedesigner og bestemte seg å være hjemme med sin sønn.
I 1974 kjøpte de tomt og bygget hus i Poppenbüttel. Her trivdes hun.
Dessverre gikk hennes elskede mann altfor tidlig bort i 2008, som hun savnet dypt i alle hennes gjenlevende år. Men, stor lykke, når det etterlengte barnebarnet kom 18. mai 2017. Hun var stolt av sin elskede sønn og lykkelig over å ha fått e barnebarn. Hun stilte opp for sin Erik så ofte hun fikk anledning til det.
Karin elsket Norge og alt som var norsk. Hun var svært godt likt av alle. Hun hadde glimt i øyet og sa tydelig ifra når hun syntes noe bar galt av sted eller hun var uenig. Hun hadde en stor omtanke for andre, og tok seg gjerne litt ekstra av de som hun følte trengte det. Hun hadde et stort nettverk av venner.
Mange ferier ble tilbragt sammen på forskjellige steder i Norge både med sin familie og senere også alene. Hun var aldri redd for å ta opp kontakt med de som hun ikke hadde sett på en stund.
Med dyp takknemlighet og evig varende kjærlighet tar vi (jeg) nå farvel med Karin Irene en kjærlig mor, Oma og søster. jeg avslutter med å si:
«Et farvel kan også være på gjensyn. Selv om du er borte vil du alltid være tilstede»
